Norge er et langstrakt land, med store forskjeller i sysselsetting, bosetting og bomønstre. Dette gir seg også utslag i store forskjeller når det gjelder boligverdiene i Norge. Sentralisering både regionalt og lokalt bidrar til økte forskjeller i boligmarkedet.
En husholdnings kjøpsevne i boligmarkedet avhenger dels av inntektsnivå og dels av formuessituasjon i form av finanskapital og netto boligformue.
Utviklingen av boligformue er i stor grad avhengig av hvilket tidspunkt man kommer inn i boligmarkedet på og utvikling av infrastruktur, butikk og tjenestetilbud i området man bor .
I Norge er det Bærum kommune som har høyest kjøpsevne, her definert som netto boligformue + husholdningsinntekt *2 + finanskapital, med 8,4 mill., hvilket er nær det doble av det norske gjennomsnittet. På bunn her finner vi Vardø kommune der gjennomsnittlig kjøpsevne er på 1,3 millioner. Naturlig nok viser variasjon i boligverdier omtrent samme forskjeller.
Utfordringen for kommuner med svak boligverdiutvikling er at man fort havner i en negativ spiral, og at forskjellene tenderer til å øke. Et viktig virkemiddel i kommune-Norge vil følgelig være å foreta en helhetlig vurdering av boligbehovet, sett opp mot boligverdier og kjøpsevne når man skal planlegge boligpolitikken i kommunene.